Sigbjørn Skåden kommer fra Tromsø og har samisk bakgrunn. Boken som han gav ut i 2019 kan nok tolkes utifra hans bakgrunn.
Boken er en dystopisk science fiction der vi over to tidslinjser følger en gruppe mennesker som prøver å overleve på en annen planet. Planten er spesiell siden lyd ikke kan høres, så de må kommunesere via tastatur og skjerm. Noe som kan tolkes som en kommentar til fornorskingen av samisk kultur og språk. Hvorfor lyd ikke kan høres blir aldri forklart, så det er noe vi bare må godta som premiss for boken.
Det er en kort fortelling, med aktuelle temaer som klima, kolonisering, kultur-tap, menneskelighet i krise. Det går en klaustrofobisk stemning gjennom boken. Appellerer til refleksjon over hva det er å være menneske.
Passer best for voksne lesere interessert i litterær science fiction, klimafiksjon, samisk/nordnorsk litteratur eller eksistensielle dystopier. Passer godt for de som liker kortformat, poetisk prosa og allegorier (f.eks. lesere av Ursula K. Le Guin, Kim Stanley Robinson eller samisk litteratur). Passer ikke for de som søker science fiction med mye action.
Fugl
Sigbjørn Skåden
Fugl er en roman om håp. Håp om å finne en ny natur å være menneske i, håp om en ny heim. Skåden skriver fram et klaustrofobisk portrett av en menneskekoloni i det ytre rom, på en planet hvor landskapet sakte eter seg inn i mennesket, fortærer det innenfra.
«Su, du må våkne. Jeg skal fortelle deg en historie. Om noen som fant en fremmed planet. Hører du, Su, mammas lille jente? Det var noen mennesker som dro ut i et skip oppkalt etter en fugl, de reiste langt og de reiste lenge til de til slutt kom fram til en storm. De reiste inn i stormen, selv om de visste at de aldri kunne vende tilbake, bort fra alt som var kjent. Våkne Su, du må høre. Du må høre hva mamma forteller. På den andre siden fant de en planet, de kalte den Sedes fordi den skulle bli deres nye heim. Etter ei tid ble et jentebarn født på denne planeten. Og det var du, Su. Det var du.»
