Det er ingen hemmelighet at jeg liker Ingeborg Arvola!
Men det betyr ikke at jeg automatisk liker alt hun skriver, kanskje snarere omvendt: At jeg har høyere forventninger til henne enn andre forfattere.
Men som regel liker jeg veldig godt måten hun skriver på og hva hun skriver om.
Det gjelder også i «Ulvespor» som er tredje boken i «Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet». Første heter «Kniven i ilden», bok to «Vestersand» og så kom «Ulvespor» ut 8. september 2025.
Ingeborg skriver på en måte som skaper veldig god flyt, nesten svevende. Jeg blir naturlig revet med i historien og har lyst til å bli der. Og plutselig skjer det noe voldsomt som river meg tilbake til jorden. Noen sier hun skriver «malende», noe jeg kan si meg enig i.
Foto: Fartein Rudjord/Cappelen Damm
Det er få forfattere som griper tak i meg som Ingeborg Arvola.
Måtte hun aldri løsne taket.
Aldri slippe.
Jeg gleder meg til neste bok!
Fra forlaget:
Ulvespor er en rå og øm fortelling om en familie på fire som møter uår, sult og rovdyr. De må arbeide hardt for føden og det de tror på, og enda hardere for kjærligheten.
Friheten forsvinner ikke selv om man er sulten?
På 1860-tallet herjer sulten i Finland. Brita Caisa Seipajærvi og Mikkel Aska har rømt over grensa og slått seg ned i en jordgamme ved innsjøen Iijærvi med døtrene Marja og Annie. Mikko er flink til mangt, men ikke livet i ødemarka. Han setter ikke snarene riktig. Familien får knapt med mat. Brita Caisa skjærer bark og baker brød. Hungeren gjør noe med hjertet, hodet og kroppen. Uten å fortelle det til Brita Caisa, oppsøker Mikko den unge noaiden Ison Antin Anna, som har spesielle evner.
